I lang tid hadde kineserne og Donald Trump slitt ut folk med sine mange påfunn. Handelskrigen var velkommen, men førte til en uholdbar strøm av nyheter.

Til alle døgnets tider kom det oppdateringer som drev markedene mye. Det meste annet ble irrelevant. Man kunne avslutte en kjempedag i Europa, før ryktene og oppdateringene kom, og markedet snudde fra +2% til -3%, men morgenen etter kunne de like gjerne være +2% igjen. Forutsigbarheten forsvant. Presset førte til nedsalg helt uavhengig av USA-børsene da vi gikk mot slutten i Europa, dvs. korrelasjonene sluttet å virke. Ingen visste hvordan verden ville se ut imorgen tidlig; færre og færre ønsket å sitte over natten.

Etter et vanvittig mas i lang tid, dukket det plutselig opp rykter på Twitter en fredags ettermiddag om en pressekonferanse i Kina. Fordi mens Trump stadigvekk var ute og kommenterte handelskonflikten, så var kineserne mer tilbakeholdne. Umiddelbart måtte man begynne å lete etter en noen som sendte fra denne pressekonferansen. Det eneste jeg klarte å finne var en groggy Reuters-feed, men fra skriften på veggen i bakgrunnen kunne man se at det i alle fall var fra riktig departement.

En halv time etter annonsert tid startet konferansen. Men, utekstet og på kinesisk, uten tolk. Så nå satt alle stakeholders og lurte på hva som foregikk. Hos de store bankene fikk man antageligvis sporet opp noen som forstod kinesisk, men hos de aller fleste var det nok problemer. Ingen hadde peiling på hva som foregikk, og det kineserne sa var åpenbart veldig viktig. Etter kort tid rullet det inn oversatte utdrag på Twitter. Jeg satt tilfeldigvis med en long-posisjon i OMXS30-terminen da konferansen startet som jeg beholdt, fordi den er likvid og politikere liker gode nyheter. Markedene var stille. Oversettelsene som kom var greie, selv om de var på etterskudd og inneholdt mye typisk politikerprat. Den beste oversetteren var dog markedene. Plutselig begynte oljeprisen å gå mye, etter kort tid fulgte indeksene sakte etter. Jeg doblet posisjonen min, og handelen ble helt grei, men jeg burde vært mer aggressiv da oljeprisen gikk, dvs. jeg burde ikke ventet såpass lenge før jeg økte.

Denne siden er en liten samling historier og noen tanker jeg har notert ned. Opprinnelig lagt ut på en Wix-side.

Hvorvidt dette våset her inne har noe for seg, er et godt spørsmål egentlig. Verden er stadig i forandring, fra W Buffett fylte kjelleren med tungsolgte mynter, til Bill Ackman ansatte vaktmesteren som analytiker.

For å lykkes med investeringer så trenger man egentlig bare et greit hode og minimalt med ego, så er det bare å sette igang. Det er faktisk ikke så veldig vanskelig hvis man er disponert for det. Problemet er bare at når man lykkes vokser egoet, og man blir mindre selvkritisk, til man dummer seg ut, en evig runddans av ydmykelse.

Selv sparte jeg penger gjennom ungdomsskolen og ga full gass første år på VGS, som forsåvidt gikk veldig bra, helt til det gikk veldig dårlig. Runde to begynte første studieår pga litt penger igjen, og gikk veldig mye bedre, og tjente min første million som 25-åring. Så fikk jeg den gode ideen å skulle lære meg å handle på kort sikt, med inspirasjon fra mange svenske tradere, men det viste seg å være langt vanskeligere enn jeg noen gang hadde forutsett. Av flere grunner, det rent matematiske er ganske enkelt egentlig, men det er et konstant behov for ide-generering, overnatten-gap hvor man går glipp av større bevegelser, handlene er alle forskjelige (dvs. vanskelig å regne på), mm. Det var langt mindre overføringsverdi enn jeg hadde forventet fra det langsiktige.

De langsiktige greiene er ganske greit: ha kontroll og konsentrer porteføljen, for rasjonaliteten vinner på sikt. Der folk stort sett feiler på det langsiktige er at dem ikke har kontroll, dvs. antar, og antagelser er roten til alle problemer.