En terning lander på seks, åtte ganger på rad. Sannsynligheten for det er (1/6)^8, dvs ca. 1 av 1.7 millioner. Hvor mye ville du satset på at den landet på seks for niende gang på rad? Rent matematisk er det vel mer sannsynlig at det er noe feil med terningen.
La oss nå presentere Monty Hall-problemet:
Bak en av totalt tre dører er det en bil, og bak de to andre er det geiter. De fleste vil foretrekke å vinne en bil, dvs. åpne døren som har bilen bak seg.
Du velger en dør, og programlederen (Monty Hall) svarer med å åpne en av de to andre dørene – men alltid en som han vet ikke har bilen bak seg. Nå står du igjen med to dører, en med geit og en med en bil bak. Så får du valget om du vil holde på det opprinnelige valget ditt, eller bytte til den andre døren som ikke er åpnet.
Sannsynlighetsfordelingen blir som følger: blant de to dørene som du initielt valgte bort, er det 2/3 sannsynlighet for bil, også fjernes en av dørene. Spørsmålet da blir om denne fordelingen fortsatt gjelder. I så fall, betyr det at man bør bytte dør, fordi den døren man har valgt har nå fortsatt 1/3 sannsynlighet, mens den andre alene nå har 2/3 (1-1/3) sannsynlighet for å ha bilen bak seg. Uavhengig om du klarer å regne ut sannsynlighetene riktig, så får vi altså mer informasjon om den døren han ikke velger enn den vi har (noen mener man får en ny fordeling og at det er 50/50, men dette er klart feil – i mange situasjoner er det kun to utfall – men det betyr ikke at utfallene er like sannsynlige). Dette er uansett det essensielle å forstå, fordi man havner i mange slike situasjoner.
Skal man tjene store penger, må man generelt ha en analyse som divergerer fra konsensus. En kritikk jeg vil rette mot en del såkalt profesjonelle investorer og deres hjelpere, er at det er en hel skog med folk som med stor overbevisning sitter med enorme regneark og holder på, alle med samme utdannelse, samme frisyre, samme bakgrunn. I nokså stor grad fordi industrien tvinger det frem, antageligvis. I et slikt regnestykke må man nesten alltid ta forutsetninger. Det reelle arbeidet ligger i disse forutsetningene, selve utregningene er svært mye mindre interessante og uansett teknisk sett nokså trivielle.
Så en god investor er altså noen med god tallforståelse/-følelse (heller enn esoteriske matematikk-kunnskaper), gode generelle kunnskaper, evne til å reflektere over sine egne tanker, masse erfaring, har trillebårlass med ydmykhet, samtidig som man er tøff nok til å gasse på. Det mange som passer inn i noe av det, men få som har full pakke. Stort ego er dødssynd nr 1. Samtidig gir treff selvtillit, som kan føre til ukritiske øyeblikk, hvor man igjen blir hamret ned. Derfor er reelt flinke folk ydmyke.
Hva sier jeg..
Skal du holde på med aksjer, så må du forstå at løsningene ikke nødvendigvis er helt åpenbare, kanskje er hele rammen du setter feil. Man må huske at det sitter folk på den andre siden også. Samtidig må man tørre. En evig runddans.
Markedstanker 